• Healing

    Lyst

    Dagens Mantra for meg er

    Jeg har lyst å leve, livet er lek, livet er godt

    «Takk takk takk for nettopp jeg Eksisterer Nå»

    Måtte du finne styrke i deg selv og Stå oppreist hvor enn du går.

    Å miste seg selv helt, er ingenting galt i det. Så lenge noe klokt og godt kommer ut av det. Å miste litt hodet og bruke Ego er helt normalt det, kjære deg. Vi mennesker er så hard mot oss selv og hverandre til tider.

    Ønsker deg Alt godt du vakre sjel der ute. Livet er fantastisk reise. Vi blir så opphengt i tunnelsyn noen ganger. Vi trenger å fly litt opp og se ting fra høyere perspektiv.

    Det er ikke alt vi ser kanskje mening med nå,

    Men i det store hele bildet. Så er det mening med alt som skjer. Selvom noen ganger føles det urettferdig og vi ikke finner mening med noe av det med engang.

    Men livet har en deilig vri på å snu alt til noe godt.

    Å presse fram en resultat som har nettopp bare blitt sådd. Det er galskap. Ingen bonde sår og høster på samme dag.

    Så kjære vakre sjel, ta vare på din sjel. Å miste hodet litt gjør vi da alle inni mellom uten at vi er så mye bedre enn andre.

    Vi er alle mennesker og går gjennom ting uten at vi snakker så høyt med andre om. Så vær snill der du vandrer. For vi er virkelig Alle En og det samme. Vi er Alle Kjærlighet.

    Vi er skapt for hverandre alle sammen. Så Elsk deg selv for den du er. Uansett hva enn du har gjort så kan du tilgi deg selv og andre forså kunne komme deg videre. ❤️🍀🙏🏻

    Livet er ingen konkurranse kjære vakre deg. Vi er alle i samme båt og ingen av oss kommer levende ut her fra. Det er heller ikke mening med det.

    Så hva med spre Kjærlighet fra der du er. Legg merke til hvor mye Kjærlighet bare du klarer å spre rundt deg.

    Hvor mye forskjell du klarer alene.

    Og tenk når all den kjærligheten spres, sommerfugleffektene 🙏🏻💚🍀

    Lag deg selv en deilig fredelig Kjærlig Lørdag.

    Jeg elsker min ensomhet. Å være Alene i mitt eget selskap er beste jeg vet. Jeg har vært stort sett alene siste 20 år selvom jeg har vært i forhold. Så om du er annen «loner» som meg. Jeg digger deg litt ekstra mer. 😉

    Nyt livet her og nå kjære deg. For reprise skjer bare på TV… ☯️☮️💟🔱🔥

    Nå skriver jeg med telefonen. Så beklager alle skriveleifer om det er noen. 🤦🏻‍♀️✌🏻😆

  • Healing

    Hva er Kjærlighet for meg?

    Kjærlighet er at jeg har fred i sjelen min, jeg kjenner fred i mitt sinn, fred i mitt hjerte . Jeg kjenner indre ro, indre glede. Kjærlighet er healing av å kunne være i fred. Kunne legge hodet på puten og kunne bare sovne i fred.

    Ikke at alt har klaffet for meg nå. Men det er nettopp når det er uro rundt meg. Men jeg likevel klarer å skape en slik fred tilstand i meg selv og rundt meg.

    Kjærlighet er ikke bare da en kjenner seg på topp, har oppnådd ting i livet og ser på livet sitt med stolthet i blikket.

    Kjærlighet er også å kjempe med sine demoner, bli utmattet, kanskje en smule usikker på om en klarer mer av livet.
    For så likevel velge å smile dagen etter.

    Når jeg har klart å skape denne freden, denne kjærligheten, denne tilstanden av væren. Denne følelsen av ren takknemlighetens, humble, og ren glede. Det føles rett slett ut som Ekstase.

    Jeg har benyttet meg av denne tilstanden og sendt kjærligheten videre, satser på dem som får det, kjenner det. Velsignelser er for til å deles, tenker jeg da…


    I går planla jeg å sove ute, fikk til å med god fyr i bålet med våte vedkubber. Det boblet godt og brant enda bedre. Jeg sovnet så godt helt til jeg våkna av regnet.

    Sist jeg lå så godt ute i naturen var det vel i 2012.
    Det å kjenne at kroppen driver enda å gir slipp på traumen den har opplevd.

    Det er så mye vi tar for gitt når alt skinner og dagene suser forbi, som om hver dag er største selvfølge..

    Det å ta seg tid til å sin egen healing prosess, det å respektere kroppen sin og sin egen energifelt. Gi seg selv rett til egen tid før kroppen sier fra på sin måte.

    Jeg skulle ønske noen fortalte meg slike ting da jeg var mor til tre små barn. Jeg tok meg aldri tid til meg selv. Jeg var mamma 24 timer hele veien. Jeg var lykkelig mamma, men så ulykkelig ellers. Jeg husker jeg gjemte meg noen ganger i klesboden for å kunne gråte.

    Å ta seg tid til seg selv for å hente seg inn igjen. Det er ikke noe egoistisk i hele tatt! Vi trenger å senke kravene til oss selv og ta tilbake kraften vår. Ta rett og slett bedre tid til å ta vare på oss selv. Kjenne på kjærligheten vi har til oss selv.

    Det å ikke la seg bli presset av omverden om hvor fort alt skal gå, og om du ikke er med i denne «forte seg» bølgen er du omtrent glemt dagen etter.

    Om alt skal gå så fort hele veien, hvordan blir det da for de neste som blir født om 50 år? Da går det vel i fra fødsel rett til sitte på skolebenken, kanskje? Satt på spissen da så klart.

    Jeg tenkte å kaste helt bort denne «dårlige samvitighet» tilstanden, jeg elsker å kose meg selvom barna mine ikke er i nærheten.
    Ikke at alle mamma har det på denne måten, har jeg skjønt. Men dem som har det skjønner hva jeg mener.

    Det tok meg tid til å lære meg nettopp det, jeg driver enda og minner meg selv at det er lov å kose seg selvom jeg savner barna mine inni mellom..

    Men ja så klart, det er deilig også å være «alene» sammen med noen..
    Så vær nå grei og god med hverandre dere der ute. 

    Jeg har bestemt meg, til nå har ingen av mine bekymringer gitt meg noe fruktbart. Eller betalt mine regninger. Jeg tenker med kjærlighet i hjerte så vil alt ordne seg. Så jeg har bestemt meg til å ta livet med smil og glede. Det er gave å kunne leve. ~:-)

    Til neste gang, ta bedre vare på deg selv, du er viktigste personen i ditt liv. Har du det godt, så har de andre rundt deg det mye bedre. <3

    Skap deg lykkelige kjærlighetsfulle dager..

    og du

    Smiiiiil… 😁










  • Healing

    «Skumle» Sårbarhet

    Hva som gjør at jo eldre vi blir, jo «reddere» blir vi for å vise fram vår sårbarhet? Det er vel ikke slik i hele verden da så klart. Men spesielt her i Norge, er vi veldig opptatt av å ikke vise så mye ting til omverden.

    Med tanke på våres mood swings, en eldre mann i USA hørte jeg for litt siden, pratet om sine mood swing da han var yngre og barna var rundt han. Han skulle ønske han viste da om Alkalize for da slapp han sine humørsvingninger. Dem har kommet veldig langt i USA i forhold til Norge om mangt og mye gitt.

    Vi er så opptatt av her i Norge å vise så flat mulig følelseregister, og helst bare smile og si «joda, alt går bare bra her, og med tommelen fram».
    Det er nesten bare dessuten damer som har humørsvingninger, menn er store og sterke og har ingen følelser, og skal helst ikke gråte eller prate om følelser!

    Men tenk om vi kunne ta bort alt av «skammen» eller hva er det enn er vi føler for å føle. Hva om vi gikk hen og ga oss selv lov til å bare være mennesker?

    Jeg sier ikke at vi skal bli i følelsene våres og la dem ta hele kontrollen og spise oss opp. Altså bli der dag etter dag/måned etter måned/år etter år. Men heller erkjenne følelsene sine for det dem er, uten å sette noe merkelapp på alt en føler der og da.

    Du som måtte finne denne engang. Om du går kanskje med bøyd rygg og hodet, og ser etter håp.
    Måtte du se på dette som tegn som du trengte. Måtte du alltid se opp til himmelen for å finne håp framover. <3 

    Bare å sitte med følelsene sine en stund, å bli bevist seg selv og sin egen pust. Bli bevist på kroppen. Hvor sitter følelsene? Hvor kjenner du musklene stramme?
    Hva skjer når du gir slipp og beveger på kroppen? Puster du med magen?
    Gir du deg selv pause?


    Sårbarhet, kanskje er det for vi har blitt såret så mangt ganger i livet at vi ikke våger helt å vise våres sårbarhet til hvem som helst? Jeg tenker, det vi egentlig trenger trygghet i fra vi er liten, slik at vi kan være trygg i våres eget skinn når vi blir eldre.
    Slik vi slipper å være multi traumatisert voksne. Men når mange voksne er likevel multi traumatisert inkludert meg selv, så er det bedre å jobbe seg gjennom traumene sine enn å presse dem vekk. Hvis en brekker foten så trenger den tid før den er hel igjen. Det er det samme med psykiske helse også. Ting tar tid. Vi er både våres kropp, sinn og sjel.
     Dessuten det er mye bedre å jobbe med seg selv enn at andre slipper å «måtte betale» for alt du måtte ha opplevd.

    Det å gi seg selv lov til å bare være menneske i utvikling, samtidig alt annet. Det å kjenne at en vokser som menneske på så mange måter. Det å ha tillit til seg selv og sin egen kropp. Det å ikke la seg bli presset til noe, men heller gjøre det som føles riktig for seg selv.

    Ta den tiden du måtte trenge til å kunne være i nuet! Alt trenger ikke å skje så fort, bare for samfunnet har blitt slik at alt skal skje i rekordfart. Det er egentlig nå vi trenger å bremse litt ned og revurdere alt egentlig.

    Hva som gjør at vi har fått mer velstand her i Norge hvert fall, men likevel trenger å jobbe mer og tjene mer for å klare oss selv?

    I India jobber dem omtrent døgnet rundt, altså vanlige dødelige. Alt går alt for fort der. Men likevel så lever mange med mye mindre av det vi har. Likevel så smiler dem mer og er mer fornøyd enn det vi er her i Norge. 

    Vi snakker mer om sykdommer og diagnoser vi har, enn å jobbe med oss selv for å fungere bedre. Altså jeg snakker ikke om de alvorlige tilfellene med sykdom, bare for å skrevet det også.

    Men vi er så flinke til å google diagnoser på selv, noen ganger gir vi oss selv til å med dødelig diagnoser og hvor lenge vi har igjen å leve, i følge google da så klart. 😉

    Men hva om vi brukte samme tiden til å google metoder til å bli bedre på?

    Hva er det kroppen din prøver å fortelle deg akkurat nå?

    Hva har du spist? Hva har du drukket? Har du meditert? Har du vært hos legen og sjekket alt i orden? Har du vært ute i frisk luft? Har du fått i deg nok vann og søvn? Er du rundt mennesker som løfter deg opp? Gir deg energi boost? Hva med dine tanker? Er du bevist på det du tenker?

    Å være menneske er tøff oppgave gitt, det å være influenser og vise fram vei samtidig jobbe med seg selv. Jeg tenker vi trenger flere som kan stå fram og bare være seg selv. Det er egentlig beste gave vi kan gi oss selv og andre.

    Grunnen til jeg har holdt meg tyst angående Märtha Louise og Shamanen, altså hvem er jeg til å dømme ei annen menneske for hennes valg? Amorpilen treffer den vil treffe. Jeg føler meg ikke rette personen til å ha noe mening om andre sitt kjærlighetsliv.

    Med tanke på jeg tror på karma, vi er her for å lære de leksene vi ønsker å lære. For å ta det med oss videre når vi drar her i fra igjen. Vi trenger de opplevelsene for å bli det vi er ment for å være.

    Det er litt sånn rart egentlig, hvordan vi alle har gode råd om hvordan andre trenger å leve sitt liv. Vi er så snille og gode så klart, Vi Alle inkludert meg selv, vil jo egentlig bare beste mening for dem vi bryr oss om, også ønsker vi bare å hjelpe

    Men er vi like flinke til å følge de rådene vi deler lett rundt oss? Har vi noen gang vært i deres situasjon og kan sette oss selv virkelig inn i deres sak?

    Og ikke minst om du bare følger andre sine råd og ikke gjør som kroppen, sjelen din prøver å fortelle deg. Hvem er det da som driver og styrer båten din?

    Altså jeg sier ikke at en ikke skal ta i mot gode råd fra de områdene en trenger å bli god på.

    Det jeg sier er Balanse rett og slett. Bremse ned før kroppen sier STOPP. Før hodet sier NÅ HAR JEG FÅTT NOK! Altså før en bryter helt i sammen.

    Viktig å bli bevist på sine kroppslige/psyken sine signaler og hva dem prøver å fortelle en.

    En skal helst være seg selv gitt, men ikke helt slik heller. Helst slik som andre ønsker du skal være, eller nei det er vist bra å skille seg ut likevel, eller sånt.. 😉

    Eller så kan en bare å Stå Fram
    -og si.

    «Jeg er Denne Kvinnen/Mannen Jeg Er. Ta Meg For Det Jeg Er. Jeg er her for å lære å akseptere Meg Selv.

    Når jeg aksepterer meg selv, aksepterer jeg andre lettere.

    Og Jeg Tar Deg For Det Du Er!»


    Vise empati, respekt og kjærlighet hvor enn en går. Vi er Alt og Alle, Vi er Alle En.

    Vi er alle mennesker. Vi faller, reiser oss og livet er alltid heldigvis i bevegelse.

    Jeg har sagt dette mange ganger før, men sier det nok engang og mange ganger mer, vi er alle hverandre sine lærere og elever. Noen dager er vi kloke og vise, andre ganger leter vi etter ting vi har i hånda. Så vær god og tro mot seg selv er viktigere mener jeg da enn alt annet.

    Jeg sender deg Kjærlighet hvor enn du måtte være kjære vakre sjel. Jeg setter stor pris på hvert enkelt av dere der ute.

    Måtte alt godt dale ned til oss alle. Måtte vi alle være beskytta og elsket i denne Verden. Måtte vi Alle Akseptere oss selv for det vi er og sende denne tryggheten videre til våres neste.

    Lag deg selv en deilig lat fri dag,
















  • Healing

    tilgivelse


    Bare jeg skrev det, kjente jeg i magen hvordan det kjennes ut. Tilgivelse høres så lett ut, men det er faktisk sterk kost. Usikkerhet og tilgivelse går tydeligvis hånd i hånd.

    Å tilgi andre og seg selv, det har vært noe jeg har virkelig blitt vokst, vis og klok på..
    Det kommer mye godt ut av skrik og tårer, mest tårer da. Det å gi seg selv lov til å reagere, uten å sette merkelapp på hvordan en oppfører seg der og da. Bare erkjenne for seg selv alt som foregår i kroppen og i hodet er helt normalt. Og bare rett og slett flyt med det som skjer, fokusere på pusten og la kroppen sin ta styringen. Å slippe seg selv løs uten å tenke hvordan en skal oppføre seg. Kanskje best når en er alene, eller sammen med noen som en er trygg med.

    Vi er jo «bare» mennesker, vi driver fortsatt lærer hva som er meningen med vår eksistens her på denne Vakre Jorden Vår. Jeg tenker det er viktig å være god med hverandre enn å måte bevise noe som helst.


    Jeg tenker jeg trenger å tilgi mer ting som har skjedd i barndommen min, for å kunne gå videre rett og slett. Jeg har rippet i mye minner mens jeg har brettet dem ut for hele verden. Og jeg er bare halvveis i livet av alt jeg har opplevd.

    Det er så mye som har hendt siste 20 år at jeg ikke helt vet engang selv hvor jeg skulle ha begynt.

    Men jeg tenker at jeg har lyst å begynne med «slutten». For så kanskje om noen år ønsker jeg å prate om midten. Vi får se hvordan det arter seg. Men for øyeblikket kjenner jeg at jeg har lyst å begynne med «slutten»

    Du vet, når det er fyrverkeri show. Alltid mot slutten er det sånn «big barra boom», ja det føles det siste hendelsen var det store greie før det ble helst stille, akkurat som siste karma. Og det som har gjort at jeg har blitt slik som jeg har blitt nå i dag og jeg er evig takknemlig, selvom det har tatt sin tid å komme hit.

    Takknemlig For Alt, både det gode og det vonde. Jeg trenger å si at jeg har aldri før mens Glenn levde følt meg så elsket av han som jeg gjorde etter han gikk bort.
    Selvom han er svært så gentlemenn blitt og er kjempe respektfull, selvom jeg var desperat i begynnelsen for å få kontakt. Jeg takker ham for at han er stadig innom når det er noe.

    Jeg er så klart enda mer takknemlig for dem som lever på denne siden av verden. Altså dem som lever og som har vært rundt oss og tatt seg av oss og tatt oss under vingene sine.

    Jeg takker Universet og vårt kjære Moder Jord for alle gavene jeg har fått, altså alt i fra hjemme vårt, til spirituelle oppstandelser eller hva jeg skal kalle dem, mennesker og sjelsfamilie møter, til gjenstander og ja det er ikke måte på. Jeg takker ydmykt nok engang, det er godt å bli påminnet på alt en har fått, alt jeg har fått til å manifesterte fram, blant annet denne skogsperlen som er vårt hjem.

    Jeg kan ikke si jeg er heldig, for det har vært bein hard jobbing alt sammen, jeg har nesten ikke fått noe gratis i dette liv. Utenom så klart hjelp i fra familien og nære venner som er alltid der. Tusen takk!! <3


    By the way, skjønner nå hvorfor ingen har sponset meg med noe til nå. Ser på andre bloggere at dem spør jo for å bli sponset, jeg har ikke spurt noen. Men om du ønsker å bli sponsor, ta kontakt. 

    Tilbake til hendelsen som skjedde..

    Det føles som jeg ble kastet i dødens dal, helt i mørke for så har jeg gravet meg selv fram, opp igjen.

    I løpet av 1 sekund så snudde hele livet vårt seg opp og ned. Altså hele meg ble totalt forandret og jeg blir aldri samme kvinnen som jeg var den gang igjen.
    07.05.2015 valgte min daværende samboer å ta livet sitt med meg og datteren vår som vitner.

    Jeg så hvordan ansikte hans så ut, jeg så kroppsdeler strødd rundt om kring, jeg ble sittende på kne mottsatt side i fra der han lå, bare hans bil stod i mellom oss.
    Jeg satt der med ei lita 1 åring i hånda og skrek lungene mine av meg uten at noen hørte meg. Datteren min så bare på meg uten å blunke eller puste virket det som. Helt i sjokk, skjønte ingen verdens ting og mamma var helt ute av stand til å forklare noe som helst.

    Jeg ringte politi først, dem forstod ikke hva jeg sa, men fant meg heldigvis, sykebilen kom lenge før politi var der. Til slutt var det så mange politibiler og sykebiler der at jeg mistet tellingen.

    Eneste jeg ville var å gå tilbake for å gi han en siste klem, men dem hadde alt dekket han til, ingen fikk lov å gå bort der. Det var helt surrealistisk. Det føltes som alt var tatt i fra en film. At jeg stod på utsiden og så på alt som hendte. Det er vist veldig normalt å føle det slikt under sjokk/traume.

    Jeg satt der forklarte og gråt til ambulanse mannen, eneste jeg husker han bøyde seg ned og spurte: jenta mi kan du snakke norsk?
    Akkurat der og da tenkte jeg, at dette er altså slutten.

    Men samtidig vokste det en stemme i meg, Jeg Nekter: 
    «NEI, Dette skal du bevise at du klarer!» husker jeg at jeg hørte.
    Jeg kjente at jeg begynte allerede etter kort tid å nekte at denne hendelsen skulle prege meg resten av min tid. Hvis du har lyst kan du lese om det HER!

    Thousands sorrows hidden inside of my eyes, but nobody can take away my smile bildet tatt 2015

    Dagene etter hendelsen gikk i surr, men jeg la meg selv fort inn på DPS, siden det var ikke noe hjelp å få engang hos fastlegen. Det kom som sjokk på alle. Ikke engang kriseteamet viste hvordan dem skulle håndtere meg. Dette hadde dem ikke engang trent på før.

    Alt var for mye å takle for meg, og når jeg først kom meg inn på mottak, humrer litt nå mens jeg husker tilbake at jeg satt ute i lille ute område, stengt inn i mellom bygningene som var. Der satt jeg på en halv ødelagt stol, røykte og så rundt, tittet opp på himmelen og sa, denne gangen har jeg havnet her. Neste gang får det bli i graven, nå takler jeg ikke mer.

    Jeg var i all slags form og tilstand på den tiden, det er ikke en tid jeg ønsker noen skal oppleve. Godt jeg humrer av det nå da tenker jeg.

    Selvom jeg tenker på all prisen jeg måtte betale for å komme tilbake til freden. Det tok meg 4 år nå nesten å kjenne på virkelig virkelig kjede meg. Altså det tok meg 2 år å kjenne i hele tatt på følelsen at jeg kjeder meg. Men det har altså tatt 4 år å kjenne den på virkelig. Noe som vi ellers tar for gitt. Eller straffer tilstanden med å ta fram data eller telefonen.

    Dette er så klart bare en av de få milepælene som har vært, jeg har måtte lære meg å stå på nytt og gå på nytt igjen. I hele tatt puste igjen, ja alt har jeg trengt å lære på nytt igjen. Det har vært så tøft og noe ensomt å være i slik prosess selvom jeg er evig takknemlig for jeg traff Hilmar, jeg trengte akkurat han for å kunne ha tillit til menn igjen.

    Det er virkelig ting en trenger å heale som par. Det er ikke alt en kan heale alene. Og takk og lov for det sier jeg bare. At en slipper å bære på alt alene.



    Tilbake til da, det føles som fjern film rett og slett å oppleve noe så grotesk av en mann som en har barn med og virkelig var forelsket i. Han kalte seg selv «Lucky Bastard» for han var sammen med meg, uff stakkars mann, tenker jeg nå i ettertid.
    Han var så opptatt av hva andre skal tro om ham, om han gikk hen og forandret seg helt for ei jente.

    Ehm.. kjære, jeg tror ikke noen vil si noe på det akkurat, at det minker med søppel her. Men det ønsket han ikke å høre. Men jeg skjønner først nå hvorfor han hadde all den rota rundt seg, tenk alt det som foregikk i hodet hans, at han ikke engang la merke til alt som var på utsiden.


    Jeg klarer ikke å finne ro når det blir for rotet rundt meg, da føler jeg meg rassløs og føler at jeg ikke har ett hjem da. Jeg føler meg rett og slett tappet om jeg ikke får skapt «peace of mind» rundt meg.

    Jeg tåler ikke så mye som før, men så mye mer jeg forstår nå enn det jeg gjorde da. Selvom staten Norge straffer alle som er sterke og ønsker å være noe annet enn liten.

    Men om jeg skal være sterk som jeg er nå, så ønsker jeg å invistere i meg selv rett og slett. Jeg orker ikke engang å ta den kampen. Jeg ønsker ikke å bruke tiden min på støy som NAV er.



    Jeg fant ut den tiden at Eneste virkelig suksess her i livet er peace of mind.


    -Uten det så spiller ingenting noe rolle, noen måneder før manifesterte økonomien min i orden. Ga nesten opp håpet. Men så rett etter hendelsen satt jeg med endel lønninger og penger. Ingenting betydde noe som helst. Med tanke på jeg hadde ikke fred å finne i hodet mitt eller hvor enn jeg snudde meg.
    Hadde ikke vært for barna så hadde jeg ikke helt klart å holde meg i livet for å si det slikt. Alle mine 4 barn betyr like mye for meg og har vært velsignelser alle på hver sin måte.

    Men ja etter noen uker på Bærum DPS, trenger å nevne at hadde det ikke vært for omstendigheten så hadde det føltes som husmorferie, en tragisk en da så klart.


    Historien min var så sterk at legen der måtte snakke med sykepleierene, etter dem hadde hørt historien min, dem synes det ble for tøft å høre.
    Men ja jeg er så takknemlig for de herlige sjelene som var der på den tid. Det å bli møtt med slik medmenneskelighet, det er godt minne å ta med seg.

    Alt det gode dem gjorde for alle som var der, men så klart behandlet meg som pårørende og med respekt. Så forståelsefull og så godt å få alle de bekreftelsene på alt jeg følte og tenkte da var helt normalt. At jeg ikke var på vei til å bli sprø, jeg er så takknemlig at jeg la meg selv inn. Jeg var mye bedre mamma for jenta mi på avstand på den korte stunden.

    Jeg er så glad for jeg bor i Norge, i India eller andre land, når noe skjer i livet, beste fall hvis du er gatebarn, så får dem klapp på skulderen for så går livet videre. 

    Jeg er takknemlig at jeg kunne legge meg inn på DPS og bli slik ivaretatt av helse Norge. Jeg håper dem fortsetter med slike tilbud og slike human oppførsel. Jeg har aldri følt meg så normal, samtidig så borte vekk på samme tid og likevel følt meg ivaretatt og forstått.



    Jeg tenker midt opp i alt, jeg er evig takknemlig for jeg og mine har ALLTID blitt beskyttet. ALLTID har Universet og Moder Jorden gang på gang vist at jeg er også viktig akkurat som alle andre her på denne Jorden.
    Det å være sterk har kostet meg mye, mye mer enn penger kan kjøpe. Jeg vet jo selv at jeg har vært med å valgt disse tingene før jeg ble født.

    Selvom jeg er veldig sikker på at jeg meldte meg ikke frivillig denne gangen. Jeg tenker de der oppe og hun Jorden Vår har større plan enn det jeg kan se akkurat nå. Så jeg har tillit til det store bildet. Enn min menneske hjerne som prøver å finne logisk svar til alt mulig rart.

    Hvor var jeg hen, ja mye har skjedd siste 4 år, det er først nå egentlig jeg kjenner at jeg begynner å lande etter alt som har vært. Jeg har ikke hatt tid til å reflektere over noe som helst nesten siste 2 år sånn opp og ned i en periode.
    Det har vært så mye å ta hensyn til når det er flere personer med forskjellige behov i hus.

    Jeg har i tillegg kjempet en kamp, der løvemamma i meg måtte holde seg sterk, i tillegg til å skape den kvinnen jeg ønsket å være.

    Helt til det ble for mye for meg i desember og jeg havnet baklengs rett i kjelleren, men jeg har opplevd verre ting før, så jeg børstet av meg støv, reiste meg opp igjen, holdt hodet hevet og takket nok engang for jeg lever.

    Og tenkte for meg selv, Nå eller Aldri, lukket øyene og hoppet ut av stupet.

    Jeg valgte nok engang min egen oksygen-maske og jenta mi sin. For så ga slipp på alt annet som ikke brakte fred rundt oss her hjemme.

    Ja, så klart i tillegg til hjelp i fra Universet som sparket meg rett ut i stupet. Jeg hoppet, først føltes det som med bind foran øyene, og fritt fall. Nå 5 måneder etter føler jeg meg mer selvsikker, selvom jeg er stadig innom min usikkerhet. I tillegg driver fortsatt og lærer meg disse blogger kodene å knekke.


    Hvor var jeg hen nå egentlig…
    hmm ja tilgivelse var det ja. Å tilgi seg selv, elske seg selv, skape Gudinnen eller Guden i seg selv. Høres så delikat ut. Men hvordan? For meg har det funket å erkjenne rett og slett det jeg føler og tenker. Men ikke sitte i det alt for lenge. Selvom ja jeg har vært der hvor jeg har sittet alt for lenge i en følelse og tanke, og latt den spise det beste av meg.

    Men det var da jeg lærte meg nettopp hvor viktig det var med balanse og hvor viktig det er med å gi slipp. Altså som sagt tidligere, har jeg tro på en gir ikke slipp på en situasjon eller person, før en har lært det en trenger å lære, eller oppleve. Både godt og vondt.
    For meg har det hvert fall vært slik. Jeg er takknemlig for begge deler jeg. Ellers hadde jeg ikke vært den jeg er i dag tenker jeg da. Men nå kjenner jeg at jeg er ganske så klar for andre eventyr. Nye historier om hvordan jeg har reist meg gang etter gang med hjerte i behold.

    Jeg ønsker å fortsette med å vite at det finnes noe mye større enn alt annet der, at vår eksistens er veldig viktig for sammfunnet og verden basis akkurat nå. Alt som skjer nå er hellig grunn til det.
    Jeg har ønsket om de tingene jeg kjenner og føler er riktig og det som er ment for meg finner sin vei til meg. Kommer til meg i riktig tid.

    Det er viktig å følge kroppen sin der den kjennes seg trygg og hjemme. Gjøre de tingene som føles riktig for en selv, selvom kanskje det ikke gir mening for andre. Det er du som skal leve i ditt liv, det er ikke andre. Det er hvert fall viktig å høre på sitt eget hjerte og kropp. Enn å høre på hva andre mener hva som er riktig for deg. 

    Det å være tro mot seg selv, og det en står for. Det er hvert fall vært viktig for meg.  



    Selvom for å være helt ærlige så er mine nerver kanskje litt mer tynnslite enn andre sine, men det skulle nå bare mangle etter alt jeg har opplevd og likevel ønsker å ha tro på Håp og Kjærlighet. Men jeg er da healer, det er vist mening med vi skal studere darkness.

    I tillegg å være usikker i sitt gode skinn noen ganger, men likevel være sin egen coach og cheerleader. Å klappe seg selv på skulderen for all mestrimgfølelse. 

    Jeg hadde likevel ikke kommet så langt om det hadde ikke vært for dere familien, nære, kjære og bekjente og alle dere tilhengere, alle de heia rop og dere som har troa på meg, alle dere nye som finner veien til bloggen.

    Jeg er så takknemlig for hvert enkelt av dere.
    Det å ha tillit og støtte i fra så mange, jeg er humble kjenner jeg.

    Jeg er så takknemlig for alle de sjelskontrakene som har vært og sjelsmøtene jeg har hatt til nå, jeg gleder meg til resten. Jeg tenker jeg har bestemt meg alt hvem jeg ønsker å ha med meg videre, Selvom jeg driver og lærer meg å bli mer selvsikker, så har jeg mine stunder enda der annet viser.



    Vi er alle mennesker, vi er alle hverandre sine lærere og elever. Det er ingen som er overfor noen. Vi er alle En og trenger hverandre. 
    Vi er alle søstre og brødere om vi bare lytter til vårt hjerte. Lytter til vårt indre. Der vi finner svarene vi trenger. 

    Siste råd for denne helgen.
    Tilgi situasjoner som gnager deg. Bare takk for alt den har lært deg og send den bort med lys og kjærlighet.

    Etter Alt jeg har vært gjennom i livet til nå, så tror jeg ikke at det er liksom nå reisen stopper. Hvor enn det fører meg aner jeg ingenting om. Jeg kunne ikke engang forestille meg dette for 4 måneder siden.

    Jeg er evig takknemlig for dere finnes, hver enkelt av dere som leser. Alle de sidevisninger som har vært, jeg er humble rett og slett og med nesten 3000 ord. Så jeg er ikke så speechless haha.. 😉

    Tusen takk for du finnes!










  • Healing

    Dagens lille ritual

    Jeg åpner opp armene og hjerte til å ta imot det som måtte bli lettere for meg til å flyte.

    Jeg er beskyttet

    Jeg er Elsket

    Jeg er Kraftfull

    Jeg skaper min egen virkelighet

    ~<3 Jeg er Kjærlighet ~<3

    Og en liten ego boost, dere som har Sider på FB vet det koster endel med Annonsering. Men any way utenom ego boost så var det ikke annet. Det er ikke mange i Norden som bruker ordet Mantra så jeg trenger bedre nøkkelord når jeg bestemmer meg for å satse på annonsering senere. Men jeg er litt Sosial media lei nå så jeg slettet bare like godt FB app fra mobilen og har kun Sider app igjen. I dag blir det familie besøk det gleder vi oss til. ~:-))

    Lag deg selv en deilig lørdag ~<3

  • Healing,  Kjærlighet

    Hvordan en healing session foregår for meg

    Jeg hadde lyst å sende healing idag, kjærlighet til meg selv og ALLE og alt. Men jeg trenger først å fortelle om hvordan det fungerer å sende healing før jeg sender igjen. 🙂

    Jeg kobler meg opp til universet og blir en link i mellom universet og meg selv, dermed kan jeg da sende healing og kjærlighet videre til dem som er mottagelig.
    Det er ikke min jobb å tvinge energien på noen, men heller invitere dem til en ny opplevelse av VÆREN.
    Jeg har opplevd at når jeg sender healing, så er det alltid noen sin energi som henger igjen på meg. Jeg ber dere som gjelder, jeg er bare budbringeren, om du ubevist tenker at det er healeren healing kommer fra. Så blir det usunt balanse for da henger din energi igjen på healeren og det blir en slags energivampyr dynamitt.

    Men når alt dette er sagt er det healeren sin lekse å lære av tegnene som dukker opp. Det er ikke noe hokus pokus egentlig, det er noe sannhet i alle religion og myter og tro der. Hvis healeren er våken nok ser healeren tegnene. Erke Engel Michael sin kappe, som det finnes historier av. Jeg har ikke satt meg inn i noe av religioner der ute, for å være helt ærlig, min religion er enkel. Min religion er kjærlighet og gjøre så godt en kan. Jeg har ikke tro på noe menneskelaget religion, men jeg respekterer alle mennesker og deres tro så lenge dem har også respekt for meg.

    Men uansett tilbake til denne kappen, jeg er sikker på det finnes mange forskjellige historier om denne kappen i aller fleste religioner der ute. Det er healeren sin jobb å ta på seg denne kappen før healeren kobler seg opp, eller i hele tatt før energi utveksling.
    Energifelt en har, er faktisk noe Guddommelig, en kan velge om den skal være preget av lav energi adferd.
    Eller dra seg selv opp høyere, vi er her alle hverandre sin lærere og elever. Ingen dag er like, det er ikke vær dag vi har like mye tålmodighet til oss selv engang.
    Noen dager er vi så rause og kloke at vi aner ikke engang hvor alt dette kommer fra, andre dager husker vi ikke engang hvor vi har parkert bilen…

    Jeg har til nå truffet mest mennesker som ikke elsker seg selv nok til å tro på ekte kjærlighet, jeg tenker at for å snu denne dynamikken. Så trenger jeg å elske meg selv mer. Så jeg har lyst å ta noen dager fri fra nesten alt. Pleie meg selv og mine nærmeste familie og venner godt og dermed koble meg selv opp etter jeg har blitt fylt opp. Få healing, kjærlighet og det som er. Takke ydmykt for denne fantastiske muligheten og for nettopp jeg er Link.

    Til sist,
    Vær snill med deg selv der ute. Livet er for kort til noe annet… <3 

    Så planlegger jeg litt felles healing, kanskje live healing. Må bare finne ut hvordan. 🙂

    Gleder meg <3